Den verste dagen

I forkant av dagens rettsmøte hadde forsvareren til gjerningsmannen advart mot at det ville komme grusomme detaljer i dagens rettsmøte. Bistandsadvokater oppfordret mange AUFere til å ikke være tilstede i de forskjellige rettsalene med mindre man var sikker på at man kom til å takle det som kom.

Budskapet var klart.
Dagens møte kom til å bli veldig vondt. 
De tok feil.
Dagens rettsmøte var mye verre enn som så. 

Jeg og mange AUFere kjenner de dramatiske timene godt. Vi har lest politiavhør, vi har fått oversikt over hvordan våre nærmeste ble drept og ikke minst kjenner vi øya godt. Derfor var det ikke nødvendigvis noe nytt som kom frem i dag. 

Gjerningsmannen brukte tre timer etter lunsj til å forklare seg fritt i detalj om skytingen på Utøya. Det gjorde han uten å vise noen tegn til følelser. Uten noen som helst empati. Han beskrev enkelte drap ned i den minste detalj. Beskrivelsene var så likegyldige at det virket som han egentlig snakket om morgendagens værmelding.

Det å oppleve gjerningsmannens likegyldighet var den sterkeste opplevelsen i dag.
I ett tilfelle beskrev han hvordan han skjøt en gutt i hodet, og hva som da skjedde med hodet til gutten etter han hadde skutt det i fillebiter. Denne beretningen fortalte han med et smil om munnen.

Selv ikke de fyldige avisreferatene kan beskrive hvordan det var å sitte å høre på noe slikt.

Like ille var det når han snakket om enkeltpersoner som om det var noen han kjente.
Han sa i ett tilfelle "- Da skjøt jeg, Monica."
Hvordan våger han å snakke om Monica (kjent som Mor Utøya) som om han kjente henne, og atpåtil med fornavn? Det var første gang jeg ble provosert så langt i rettssaken.

Selv om det var en utrolig vanskelig dag er jeg veldig fornøyd med hvordan jeg taklet den.
Jeg klarte å følge med på det meste og brukte mye krefter i pausene for å samle meg. Støtten fra andre AUFere var også ekstra god i dag. Vi var alle klar over hvor krevende dagen var.

Nå er det heldigvis pause til mandag. To og en halv dag med pusterom. Det trenger vi etter dagen i dag.


Glimt fra dagen:

Bildet er feil vei, men dere ser sikkert poenget.
Da jeg sto i sikkerhetskøen i morges så jeg tilfeldigvis denne damen. En dame som festet en stor bukett rose til et gjerde, mens hun smilte fint til oss som var på vei inn.
Uansett hvem du var, tusen takk!
Jeg gikk inn tinghuset med et smil takket være deg.

Jeg har ikke møtt eller sett Helle Gannestad i dag, men jeg følger henne tett på twitter. Denne dama har ikke bare klart å spre optimisme og håp i de verste dagene etter tragedien, men hun har også under rettssaken gjort livet litt enklere med sin #smil-oppfordring. Hvis jeg føler meg i litt nede går jeg rett og slett inn på hashtaggen #smil og leser alle de positive tingene som ligger der.

Helle Gannestad kan du følge på twitter under navnet @uhellet.