Monday, April 16, 2012
Første del unnagjort
Nå er det lunsjpause. En lunsjpause som egentlig føles som en middagspause. For tiden har gått uhorvelig sakte siden vi startet kl 09.00 i morges.
Midt i opplesningen av tiltalen kom jeg til et punkt hvor jeg aldri trodde det skulle ta slutt. Jeg tror jeg koblet ut etter 22. Utøya-offer. Hjernen hadde rett og slett ikke kapasitet til mer. Det tror jeg gjaldt flere også. Det ble en grusom påminnelse av handlingene. Det er lett å glemme det verste, mest sannsynlig fordi det er så mye som er ille. Men med en slik usminket og konkret tiltale som ble lest opp var det umulig å rømme der og da. Vi ble tvunget til å forholde oss til det fra første minutt. Det ble litt som å rive av et plaster.
På forhånd var jeg veldig nervøs for hvordan sirkuset skulle være på vei inn og ikke minst inne i tinghuset. Heretter vil jeg forlate utrykket sirkus, og gå tilbake til den opprinnelige fagtittelen journalister. For det har de fortjent. Hittil har jeg bare blitt stoppet en gang, og da tok vedkommende nei som et svar. Nå kan det også ha som en sammmenheng at Tingretten har gjort en, så langt, strålende jobb med å avgrense områdene. Men jeg tror også jeg merker en annen stemning i luften av journalistene nå enn med et tidligere fengslingsmøte jeg var på. Stemningen er preget av respekt. Tommelopp til journalisten så langt!
Det uten tvil mest spesielle så langt var når gjerningsmannen plutselig ble vist på storskjerm oppløst i tårer. Det gikk et gisp i salen jeg satt i. Det er vanskelig å beskrive stemningen. Litt sjokk, litt vantro og kanskje litt overaskelse. Det føltes i hvertfall veldig rart å se en mann som har blitt betegnet som blottet for empati, sitte oppløst i tårer. Nå skjedde det riktignok under fremvisningen av filmen hans, som forøvrig var et makkverk av rasisme og konsiprasjonsteorier.
Spenningen sitrer i kroppen. Første del har jeg taklet bra.
PS:
Følg meg gjerne på twitter @rettssaken. Jeg prøver å twitre underveis, selvsagt ganske diskret.
Del også gjerne bloggen min hvis du synes den har noe i seg.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment