En nødvendig pause

Noe av det mest irriterende jeg vet om på nettet er lite oppdaterte blogger og nettsider. Denne bloggen har ikke vært oppdatert på to dager. Kort tid for noen, en evighet for meg.

Når jeg startet bloggen søndag kveld skrev jeg stolt at jeg hadde satt meg en forutsetning om å beholde hverdagen ved siden av rettssaken. Senere ga jeg uttrykk for at det var noe som gikk helt fint. Det var en løgn.

Foreløpig siste innlegget er fra pausen i rettssaken på tirsdag. Der skrev jeg at jeg ikke klarte å engasjere meg så mye i gjerningsmannens forklaring, at den ikke interessete meg. Det var også en løgn.

Sannheten er at jeg etter lunsjpausen på tirsdag følte meg dårlig. Jeg følte meg ukomfortabel i Oslo tingrett. Ukomfortabel med å høre gjerningsmannen helt fritt legge ut om den hatske ideologien sin.

Sannheten er at jeg ikke har klart å opprettholde en hverdag ved siden av rettssaken. Etter å ha holdt masken på vei ut av Oslo tingrett har jeg kollapset hjemme i leiligheten min, låst meg inne for meg selv og gjort alt annet enn det som minner om en normal hverdag.

Tjue minutter etter lunsjpausen på tirsdag fikk jeg problemer med å puste. Jeg begynte nesten å hyperventilere. Jeg kom meg ut og siden har jeg ikke satt mine ben i Oslo tingrett.

Hvorfor lyver jeg om at alt går bra?
Hvorfor tørr jeg ikke å si til folk at, nei, det går faktisk ikke bra?

Disse spørsmålene har jeg stilt meg selv kontinuerlig de siste dagene.

Jeg har enda ikke kommet frem til noe ordentlig svar. Bare enkelte tanker om hvorfor det kan være slik.

I stort sett alle artiklene jeg har sett i de forskjellige avisene siden rettssaken har startet har flere AUFere stått fram og fortalt om sine inntrykk av rettssaken. De fremstår som tøffe og modige.
Og budskapet er ofte slik: "- Han skal ikke få ødelegge for oss." Det samme gjelder mine møter med AUFere i og utenfor tingretten, budskapet er det samme. Det er tøft å være der, men håndterbart. Og gjerningsmannen skal ikke få påvirke meg lengre.

Men er det egentlig så enkelt?
For er det egentlig naturlig at så mange AUFere fremstår som upåvirket utad? Jeg tror ikke det.
Jeg tror det er veldig mange AUFere som holder masken om dagen. De holder masken for å holde fast i fasaden om at gjerningsmannen ikke skal få påvirke oss.

For min egen del har det også gått opp for meg at jeg egentlig ikke har noen å dele inntrykkene mine med. Jeg har dere som leser denne bloggen, men egentlig ingen andre. Ingen jeg kan betro meg til. Ikke misforstå, jeg har flere venner. Venner som drar meg med i sosiale lag og spør meg hvordan det går. Men jeg har egentlig ingen venner som jeg kan svare ærlig på det spørsmålet.

For meg handler det like mye om at jeg ikke vil belaste andre. Jeg vil ikke dynge andre med mine problemer. For vi har jo alle problemer. Så når vennene mine spør meg hvordan det går svarer jeg stort sett "- Det går bra. Det er krevende, men håndterbart". Til nød kan jeg svare "- Det går greit.".
Jeg forteller ikke sannheten.

I morgen tidlig gjør jeg et nytt forsøk. 
Jeg skal gå inn i Oslo tingrett, men jeg har lovet meg selv at jeg skal snu like raskt som jeg kom inn hvis jeg kjenner ubehag. Jeg har også lovet meg selv å forsøke å svare ærlig når jeg får spørsmålet om hvordan det går. Det blir ikke lett. Men jeg skal prøve.